08.11.2011

Kamelen

Jeg har svelget en kamel. I stua. Nei, det er kanskje mer riktig å si at kamelen står i stua. Den eneste måten jeg har svelget den på er tross alt i overført betydning. Du vet, når man går med på noe man egentlig ikke har lyst til. Det gjør man jo når man svelger kameler. For hvorfor skulle man ellers svelge dem?

Denne kamelen troner foran tv, rett ved peisen (kameler er vel vant med et varmt klima?), og består av en stykk (jeg sa vel ikke stygg?) stor lenestol som kan snurre rundt og vippe bakover, og en tilhørende fotskammel, begge i sort skinn og mørkebrunt treverk.

Da kamelen først kom på døra, vennlig ledsaget av svigerfar, kunne jeg ikke annet enn å slippe den inn. Jeg tror ikke jeg sa velkommen, men jeg sa i alle fall hei (man er da oppdratt til å utvise en viss høflighet) selv om det ikke akkurat var drømme-møbelet som med ett hadde bestemt seg for å flytte inn.

Men mannen i huset virket glad, og barna enda gladere, av å se kamelen her hjemme (kanskje på tide å vurdere et husdyr av den mer allminnelige sorten?), og siden det selvsagt ikke er riktig at jeg skal bestemme alt, svelget jeg min interiørstolthet og lot kamelen fylle halve stua. Minst. Men for hvor lenge? Ja, det er det ingen som vet, tenkte jeg krasst her om kvelden, i mitt stille sinn, før jeg dumpet ned foran tv. Ved peisen. I stolen. Med bena på skammelen.

Heretter blir det kamp om kamelen. Jeg kaller ham Komfort

Ingen kommentarer: