06.10.2010

En hårete historie

Jeg bruker uhorvelige summer på frisør hvert år. I alle fall sammenlignet med mannen i huset som kunne ha klippet seg hos sauebonden om det var en i nærheten (og om det hadde vært billigere enn å klippe seg selv). Likevel er han en fin fyr, også å se på, så hvorfor i alle dager velger jeg å klippe bort og skylle ut såpass mange penger hvert år, bare for å oppleve at alt er tilbake til det samme noen uker senere?

Vel, jeg skylder på 80-tallet. Nittenåttitallet, om jeg må be. På åttitallet var det nemlig bare en mal for hvordan alle under tretti år skulle klippes. Det var, som mange av dere husker, kort oppå og på sidene, og gradert lengre bak. Det het Hockey-sveis, Carola-sveis, Tina Turner-sveis. Kjært barn, mange navn.

Åttitallet var også tiåret for permanent og krøller. Selv hadde jeg ingen planer om denslags, men de kom likevel. Det lange glatte håret ble klippet opp etter datidens oppskrift, og resultatet ble et usedvanlig stort og brusete hode (eller hår for å være mer presis). Og en tilsvarende krympet selvtillitt. Den store frisyren var ingen god kombinasjon med en relativt liten kropp og svært beskjeden sjel.

Etter dette var det om mulig ennå flauere å se seg selv i speilet på jazzballetten. Ikke minst da vi måtte jumpe etter hverandre, skrått over gulvet. Foran speilet. Jeg husker godt jeg så en rekke grasiøse jenter. Og midt blant dem en keitete sau. Et mørkhåret får. Meg.

Det verste er at stort-hår-klippen holdt stand til langt ut på 90-tallet. Slikt setter sine spor på en sart selvfølelse, og siden har jeg velvillig betalt det det måtte koste å gå til en frisør som kan kunsten å temme og tynne et brusete og viltert hår.

Men nå har jeg - stikk i strid med alle mine prinsipper - i håp om å kunne omdisponere disse pengene til andre ting - ikke vært hos frisøren på flere måneder. Resultatet er selvsagt en begynnende sauemanke... Vi får se hvor lenge jeg holder ut. Enda godt jazzballetens tid er over.

Ingen kommentarer: