01.11.2010

Stiv av skrekk


I helgen ble jeg grundig skremt. Jeg ble, for å ty til klisjeene, stiv av skrekk. Ikke noe rart med det, tenker du kanskje, det skal man jo bli en Halloween-helg. Det er bare det at jeg ble det b o k s t a v e l i g talt. Og det uten å kunne skylde på et eneste ett av skjelettene som ringte på døren her i går kveld. Heller ikke heksene kan klandres. Nei, den eneste heksa jeg kan skylde på her, er meg selv. Og hva er vel skumlere enn det?

Jeg vet ikke riktig hvordan det kom til at jeg handlet som jeg gjorde, men saken er i alle fall at svigers var på besøk og at mannen i huset nettopp - ikke spør meg hvorfor - hadde stupt kråke foran dem i gangen mens han sa noe i gaten "sånn skal det gjøres". Til hans forsvar må jeg si at han er gymlærer (mulig yrkesskade?). Vel, tilbake til meg og den skremmende fortsettelsen på det hele. Jeg vet som sagt ikke hvorfor, og jeg tror ingen utfordret meg til å gjøre det, men før jeg visste ordet av det sto jeg selv klar til å stupe kråke i gangen. Med friskt mot. Foran svigermor og svigerfar. Som sto der med yttertøyet på, en svipptur innom for å hente noe. Ikke noe problem! Tenkte jeg antageligvis. Jeg har da stupt noen kråker i mitt liv.

Det jeg riktignok ikke tenkte på - før etterpå - var at det var en god stund siden sist. Selve kråka ble nokså greit gjennomført, bortsett fra en liten detalj; at den ble akkompagnert av den skjærende lyden av en ti-tolv misfornøyde nakkevirvler.

Du skulle ha sett ansiktsuttrykkene på mitt publikum. Det vil si to stk svigerforeldre. Gym-mannen hadde nemlig forlatt rommet og ungene var - heldigvis antageligvis - et annet sted. Publikummet visste vel ikke om de skulle le eller bli redde for sin svigerdatters potensielle knekte nakke, og det visste når sant skal sies ikke svigerkråka heller. Men jeg valgte å le av det hele. Hva annet skal man gjøre? Og plystrende-sommerfugler-over-hodet-svimmelhet til tross, var jeg klar nok til å innse det lett absurde i situasjonen.

Det tragiske ved det hele, som også var det som gjorde meg stiv av skrekk, var at jeg med dette forsto at noe har skjedd: Årene har har gått og jeg har blitt en eldre og stivere utgave av meg selv!

(Når skjedde egentlig det?)

I skrivende stund kan jeg ikke engang vri på nakken uten å ta med hele kroppen samme i bevegelse. Hørte jeg noen hviske noe om middelaldrende? Nei? Da var det kanskje bare inne i mitt eget hode. (Ikke at det på noen som helst måte gjør det mindre skremmende!)

Det er mulig at trening mer enn en gang i halvåret vil kunne ha en positiv effekt. Jeg skal tenke på det.

2 kommentarer:

Unknown sa...

Kjære vene....jeg ler av tanken på at du stuper kråke foran svigers...he he
Men stakkars nakke!!

Portofritt sa...

Jeanette,

Ja, det er godt en kan le av seg selv. Jeg lot meg visst rive med av noe. I ettertid ser jeg det absurde i situasjonen. Kanskje derfor jeg hadde behov for å skrive litt om det. Ren selvironisk terapi;)

(Og, ja, stakkars nakke, den blir i grunn bare verre og verre - men jeg regner med at det snart er over, og da skal jeg vurdere å sette inn noen tiltak for å styrke og myke opp nettopp det området.)